SKIPSGRAVENE VED AVALDSNES

Tekst Marit Synnøve Vea

Noen få meget rike skipsgraver fra yngre jernalder og vikingtid er funnet i Nordvest Europa, To av disse skipsgravene, kalt Grønhaug og Storhaug, ligger på Karmøy, nær Harald Hårfagres gamle kongesete Avaldsnes.

Både Grønhaug- og Storhauggravene var delvis omrotet og ødelagt før de ble gravd ut  i henholdsvis 1902 og 1887, men det gravgodset som var igjen, viste til svært rike begravelser.

I Grønhaug lå det et skip på 15 m, i Storhaug et skip på mellom 23 – 27 meter. I Storhauggraven ble det også funnet en følgebåt.    

Grønhaugskipet, Storhaugskipet, Storhaugbåten og Osebergskipet fra samme område.

Storhaug og Grønhaug har lenge stått i skyggen av de langt mer kjente skipsgravene Oseberg og Gokstad fra Vestfold. Dendrokronlogiske undersøkelser foretatt i 2009 viser at Osebergskipet , Grønhaugskipet, Storhaugskipet og båten i Storhaug, alle sammen er bygget av eik fra det samme området på Sør-Vestlandet.

Når tre av disse fartøyene ligger i begravelser nær kongsgården på Avaldsnes, er det svært sannsynlig at både disse og Osebergskipet hadde kongene på Avaldsnes som byggherrer.

Forbindelser mellom kongene på Avaldsnes og ynglingeætta i Vestfold.

De nye undersøkelsene har sannsynliggjort at en kongsdatter fra Avaldsnes ble giftet bort til ynglingætta i Vestfold. Hun fikk Osebergskipet med seg som reiseskip og medgift da hun dro sørover. Da hun til sist døde, kan skipet også ha blitt med henne på den siste ferden inn i dødsriket.

Snorre plasserer Harald Hårfagre inn i ynglingeætta. Ynglingatal, som er Snorres ”kilde” og ynglingeættas ”slektshistorie”, nevner derimot ikke Harald Hårfagre med ett ord. Nyere forskning peker på at Harald Hårfagre drev politisk agitasjon da han plasserte Harald inn i ynglingætta i Vestfold. Harald Hårfagre var en vestlandskonge.Hans mor var fra Sogn. Det er mer usikkert hvor faren kom fra.

Det vises også til at alle Haralds kongsgårder lå i Rogaland og Hordaland, og spørsmålet blir hvordan Harald Hårfagre kunne ha Sør-Vestlandet som sitt kjerneområde hvis han ikke hadde slektsrøtter her på forhånd.

SKIPSGRAVEN STORHAUG

Skipsgraven Storhaug også kalt Gunnarshaug, ligger et stykke nord for kongsgården Avaldsnes. Før bøndene begynte å kjøre jord fra haugen, var den mellom 40 - 50m i dm og 5 - 6 m høg. Slik den lå, på et lite platå der Karmsundet er smalest, virket den enda høyere.

Lorange startet utgravingene av haugen i 1887.
Bøndenes tidligere gravinger hadde frambrakt flere ulike jernsaker, men av dette er det bare bevart et spyd og en sammenrustet bunt av 24 jernpiler i et kogger. Også selve ugravingen ble foretatt i stort tempo, og funn så sent som i 1970 åra, vitner om at det fremdeles er rester igjen i haugen. Vi kan likevel si en del om "Storhaugfyrsten" og hans skip.

Størrelsen på skipet

Vanligvis blir det skrevet at skipet er mellom 23 - 27m langt. I sine dagbokopptegnelser skriver imidlertid Lorange følgende: "Kjølens Længde har været nærmere 22 end 21 Meter.  Spidsen nærmest Stævnen var bortrådnet, men havde etterladt et Hul i bakken, hvordi en stage kunde stikkes ind og dette Hulds Længe sammen med de bevarede Kjølræster utgjør 21 a 20 m."

Med en kjøl på 22 meter, må Storhaugskipets lengde ha vært minimum 27 meter.

Avstanden mellom steinmurene som omgav skipet, var 6m. Det vil si at skipet maksimalt kan ha vært 6 m bredt. Hvis hensikten med steinmurene var å støtte opp skipet, kan det likevel tenkes at skipssidene har velvet seg ut over steinmurene.

Det vanligste er å tolke Storhaugskipet som et roskip, med en bredde på mellom 2,5 - 5 m.

Skipsteknologiske detaljer 

I sin publikasjon nevner Lorange at han har funnet deler av kjølen som er laget av et  7cm tykt eikestykke. Styrbord side var den delen av skipet som var best bevart.

Datering av Storhaugskipet

I 1998 ble det foretatt en C-14 datering av skipsgraven Storhaug som da ble tidfestet til 690-750. En dendrokronologisk datering foretatt i 2009, tidfester året da skipet ble bygget til 771, mens gravleggingsåret blir satt til 779.

Utvikling av vikingskipet – fra årer til seil

Dendrokronologiske undersøkelser daterer Storhaugskipet til 771. Osebergskipet  er datert til 820. Hvis det stemmer at Storhaugskipet er et rent roskip, så har vi da i miljøet rundet kongsgarden på Avaldsnes både det yngste kjente roskipet og det eldste kjente seilskipet.

Dette skulle tyde på at det i løpet av de 40 årene som ligger mellom disse skipene, har skjedd en utvikling fra årer til seil. Det skulle også tyde på at nettopp avaldsnesmiljøet har vært sterke drivkrefter bak denne utviklingen av vikingskipet.

En mindre båt, hest og slede

I Storhauggraven lå også en mindre båt og en hest.

I sine dagboksopptegnelser skriver Lorange følgende om båten: " Under og over Babords Baug ligger forrævne rester af en overmaade letbygget Skibsbaad. Disse rester er udm. bevarede (men meget ufulstændige). Bordene er kun lidt over 1/3 Tom. tykke og med fine Klinksøm og har ved Klamper været forbundne med Spanterne. Rælingen er kraftig og hugget i et med øverste Bord."

Kontakt med frankerne

Gravleggingen og gravgavene som Storhaugfyrsten hadde fått med seg, viser sterke tegn på kontakt med frankerne.

I Rogaland og Hordaland finnes en rekke ryttergraver som avspeiler alliansenettverket mellom Avaldsnes og tilgrensende områder. På kontinentet var slike graver med hest/hesteutstyr knyttet til et krigeraristokrafti og en økende sentralisering bygget på gaver og allianser.

KARTFORKLARING

• Steder med kongsgårdlignende funksjoner på 700

   tallet (etter Opedal 1998)

• Mannsgraver med hesteutstyr fra merovingertid

   (etter Meling 2000)

•••• Kommunikasjonsårer i jernalder (etter Elvestad

        2005, 2007)

Sentrale fjelloverganger (etter
                     Ringstad 1987)

Den statsstrukturen vi ser konturene av, viser at Avaldsnes må ha spilt en viktig politisk rolle lenge før Harald Hårfagres tid. Kjernen i Harald Hårfagres rike var etablert allerede på 700-tallet. Dette viser at rikssamlingen har hatt en lengre historisk utvikling enn det Snorre lar oss ane i sine kongesagaer. 

Storhaug slik den må ha sette ut før utgraving.
Foto Jenny-Rita Næss, AmS

Funnliste frå Storhauggraven

23—27m langt skip

Rester av en mindre båt

Rester av en hest

Slede (Shetelig sier at det også var en slede i graven, nå tapt)

Armring i gull

24 piler i et kogger

To frankiske sverd

Spyd

Bronsering

Brettspill med brikker av gult og blått glass

Brettspill med brikker av rav

Diverse redskapar for fiske og matlaging

Fyrstål

Ei fjør i ein boks

Beskrivelse av styrbord side, Sitat fra Loranges dagbok:
Omtr. 2 1/2 m. fra Stæven f. en Flake af styrbord side saavidt bevaret, at Rælingsbordet og sex planke lå i Dagen. Efter opptagelsen er fire sammenhengende men af 5te og 6te Planke kun et stykke. Det øverste Rælingsbord er betydelig tyndere en de egentlige skipsplanker, men i dette øverste bord ere årehullene anbrakte i en Meters Afst. fra hinanden. Skipsplankene ere kraftigere end Gogstadskipets, 6 cm tykke og 13 cm brede indvendig. Af udhugne Klamper i forbindelse med Spanterne sees ingen spor, derimot sidder et par store ankerformede Nagler igjennom de to bevarede Spantspidser.

Akvarell av relingsbord med årehull og øverste planke i skipssiden. Akvarellen viser det inntrykk Lorange fikk av skipssiden. Shetelig sier tegningen er misvisende. Årehullene er skåret helt ned i kant med den øverste tykke relingsplanken. Nederst ser du landgangsplanken. (Foto Svein Skare, Bergen Museum)

Storhaugskipet - roskip eller seilskip?

Storhaugskipet er et svært kraftig og robust havskip. Det er helt tydelig laget for å ferdes over åpne havstrekninger og tåle sterk sjøgang. Osebergskipet derimot, er ført og fremst et stasfartøy, beregnet på ferdsel langs kysten.   

For oss som lever der havet alltid har vært hovedvegen og der vinden alltid synes å blåse, kan det være vanskelig å godta at forfedrene våre skulle være så trege med å ta vinden til hjelp når de skulle krysse større havstrekninger. Vi vet jo vår tungt det er å ro i motvind.

Det må ha tatt mer enn 40 år å utvikle det seilende vikingskipet. Trolig har det vært overgangsfaser der skipsbyggere og styrmenn har gått sammen for å finne fram til endringer i skrogformen som gjorde at roskipene kunne fungere som seilskip, de har forbedret kjølen, bygget inn faste tverrbjelker, kjølsvin og mastefisk.

De må også ha eksperimenter med rigg, mast og seil som gjorde at skipene kunne krysse effektivt mot vinden.

Det havgående Storhaugskipet representerer kanskje en av disse overgangsfasene fra roskip til seilskip. Det kan derfor være på tide å undersøke Storhaugskipet for å få ny kunnskap om utviklingen av vikingtidens sagnomsuste seilskip.

Arnfrid Opedals doktoravhandling fra 2005:

GRØNHAUGSKIPET

Skipsgraven Grønhaug ble åpnet av Shetelig i 1902.

Grønhaug ligger i utkanten av Blodheia hvor Snorre plasserer slaget mellom Håkon den gode og sønnene til Eirik Blodøks. Haugen var ca 30m i diameter og 4m høy. Den rommet et skip som var ca 15m langt og 3m bredt.

Haugen hadde opprinnelig vært høyere.En beskrivelse fra 1800-tallet forteller at det høyt oppe i haugen var en fordypning etter ei ”hellekiste som maa ha staaet høyt oppe i haugen.”

Grønhaug markert med rødt. I forgrunnen, fire av bronsealderhaugene på Blodheia. Foto Norsk Flyfoto AS

Grønhaug datert til 780 og 930

Basert på store neverflak som lå i graven, ble Grønhaug i 1998 C-14 datert til å være fra første halvdel av 900-tallet. Dateringen gjorde at den ble regnet for å være et mulig gravsted for Harald Hårfagre.

Grønhaug ligger ved garden Haugo, og Snorre skriver at Harald Hårfagre ble gravlagd  á Haugum við Karmtsund - på Haug ved Karmsund.

I 2009 ble det gjennomført dendrokronologiske undersøkelser av skipstømmeret. Disse viste at skipet ble bygget ca 780 og gravlagt ca 790 - 795. De to ulike dateringene kan tyde på at det er foretatt flere gravlegginger i haugen.

Hvis Harald Hårfagre ble gravlagt i  Grønhaug, må han i så fall ha blitt plassert inn i en eksisterende gravhaug.

Rituelt haugbrott?

Utgravingen i 1902 viste at graven hadde vært utsatt for  haugbrott kort tid etter gravleggingen. Noen hadde tatt med seg tradisjonelle maktsymboler som sverd, dolk og gullring. Til og med store deler av skjelettet var fjernet. Det som ennå fantes, både skipet og gjenstandene, viste likevel at den døde må ha vært svært rik.

Haugens plassering, i god synsavstand fra kongsgården på Avaldsnes, tilsier at ingen kunne ta seg inn i haugen for å røve i hemmelighet.

Trolig var dette et rituelt haugbrott, organisert fra kongsgarden.  Hva var så motivet bak dette haugbrottet? Var det et nytt dynasti som skulle markere makt over tidligere herskere? Eller ble haugbrottet gjort for å kristne en død stamfar, parallelt med det som skjedde i Jellinge, der den danske kristningskongen Harald Blåtann tok levningene etter foreldrene, Gorm og Tyra, ut av gravhaugene for å begrave dem inne i kirken?

Sagaen forteller at den norske kristningskongen Olav Tryggvason gravde i haugene på Avaldsnes. Er det han som har vært inne i Grønhaug? Før graven ble lukket etter haugbrottet, hadde noen satt et brennende vokslys, en kristent markør, inne i haugen.

Grønhaugskipet graves fram. Shetelig leder arbeidet. (Foto Bergen Museum)

Deler av skjelettet til den døde i Grønhaugskipet. (Foto: Bergen Museum)

Den døde

Ugravingene viste at den døde under begravelsen var plassert på dundyner midt i skipet. Han hadde på seg  røde klesplagg og var omgitt av billedvev med figurer. Også engelske glassbeger vitnet om stor luksus.

Ved å undersøke skjelettrestene som var igjen, har vi fått vite at den døde var en stor, kraftig mann. Vi vet ikke hvor gammel han var, kun at han ikke var ung.

2. mars 2009:

Sakset fra:  " Arkeologi i nord"

Da Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet ved hjelp av dendrokronologi for første gang ble direkte datert i begynnelsen av 1990-årene, viste det seg at Osebergskipet ikke var bygget av tømmer fra samme vekstsone rundt Oslofjorden som de to andre. Til nå har man derfor ikke visst hvor Osebergskipet ble bygget, og det har bl. a. vært spekulert i om det opprinnelig kom fra Danmark. Nå er det imidlertidig godtgjort at tømmeret fra Oseberg kommer fra samme vekstsone som tømmeret brukt i de to skipene og den mindre båten som i sin tid ble funnet i Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Vi er dermed i stand til ikke bare å datere de tre Karmøyfartøyene, men også gi et meget godt bud på hvor Osebergskipet i sin tid ble bygd.

Dette er resultatet av et samarbeidsprosjekt mellom Nationalmuseet i København ved Niels Bonde og Fylkeskonservatoren i Vest-Agder ved undertegnede. Det var Niels Bonde som daterte Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet i 1992. Nå har han også kunnet datere Grønhaugskipet og de to fartøyene fra Storhauggraven. Dateringene er en hyggelig ”bieffekt” av prosjektet ”Med ryggen mod fjeldet”, som dreier seg om å utarbeide en dendrokronologisk grunnkurve for eik fra Agder. Det var i den forbindelse at vi ville forsøke å datere Karmøyskipene mot årringskurven basert på Osebergskipet. Og vi fikk altså fullklaff!

Grønhaugskipet viste seg å være vesentlig eldre enn tidligere antatt. De siste 15 årene har man med utgangspunkt i en C14-datering antatt at det var fra 900-årene, kan hende fra omkring 950. Men analysene viser at skipets tømmer ble felt rundt 720. Storhaugskipet er datert veldig nært opptil 771, mens en treprøve fra utstyr om bord er datert til sommeren 779, som kan være tidspunktet da skipet ble gravlagt. Den lille båten er jevngammel med skipet.

De nye dateringene gir meget interessante perspektiver for skipsforskningen. Storhaugskipet fra 779 er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden, og kanskje
har Avaldsnesmiljøet spilt en viktig rolle i denne utviklingen. 

De to vikingskipene som det i dag er lite igjen av, var på henholdsvis 20-26 meter og cirka 15 meter. Den mindre båten kan ha vært 5-7 meter lang. Storhaugskipet ble gravd ut av Anders Lorange i 1887. Gravhaugen som rommet skipet, skal ha vært hele 50 meter i diameter. Grønhaugskipet ble gravd ut av Håkon Shetelig i 1902. Bergen Museum, hvor funnene befinner seg i dag, har vennligst gitt tillatelse til prøvetakingen.

Det er bare en begrenset del av Skandinavia som foreløpig ikke er dekket av årringskurver for eik, i praksis bare den norske sørvest- og vestkysten. Når tre av de fire fartøyene er hauglagt på Karmøy, tyder alt på at dagens Nord-Rogaland eller Sunnhordland er opphavsstedet for alle fire. Vi står derfor overfor det første direkte naturvitenskapelige og arkeologiske bevis for at det helt ved innledningen til vikingtiden var direkte kontakt mellom vestnorske konger på Karmøy og ynglingeætten i Vestfold. Kanskje var det en kongsdatter fra Sørvestlandet som ble giftet bort i Vestfold, og som fikk sitt eget reiseskip med seg i graven da hun døde i 834? Uansett kaster disse resultatene nytt lys over rikssamlingen og statsoppkomsten i det nåværende Norge.

NRK: OSEBERGSKIPET KOMMER FRA KARMØY

Aftenposten: OSEBERGSKIPETS GÅTE LØST